Kampen mot Barnevernet

Kjemper for å få barna hjem

Navnene i denne artikkelen er fiktive grunnet personvern etter ønske av advokat. 

Andrea forteller: 

”Som følge av en tøff fødsel høsten 2014, hvor «Even Tobias» ble forløst med keisersnitt, komplikasjoner med ammingen, smerter og redsel for min sønn som var født med lyskebrokk utløste dette en reaksjon hos meg som startet med frustrasjon. Jeg ringte på for å be om hjelp, men jordmoren som kom inn oppfattet jeg som svært arrogant. Alt jeg trengte var en klem og noen trøstende, tryggende ord om at dette skulle vi komme oss igjennom, men det hele endte i en konflikt mellom meg og jordmor. En konflikt som etter hvert også skulle utløse et utbrudd av sinne. Jeg fikk deretter en annen jordmor inn og jeg fikk den tryggheten jeg trengte. Noen vennlige ord og hjelp. Situasjonen roet seg og jeg sovnet etter hvert med Even Tobias i armene.

Angeren hang over meg da vi våknet morgenen etter. Hvordan hadde dette skjedd. Hvordan kunne jeg la være å skjerme den lille som lå i armene mine? Jordmoren som kom inn dagen etterpå spurte hva som hadde skjedd. Hun spurte hvordan jeg hadde det, hvorfor det hadde skjedd. Jeg fikk pratet ut om mine bekymringer i forhold til Even Tobias sin lyskebrokk og reflektert over nattens hendelse.

Tre dager etter fødselen opplevde jeg alle mødres mareritt. En pleier kom inn for å spørre om hun kunne ta med seg Even Tobias ut for å veie han. Da dette var en daglig prosedyre for oss var dette greit. Like etter ringte telefonen min. Det var min bror som lurte på hvorfor barnevernet var der for å hente Maja Sofie. I samme øyeblikk kommer barnevernet inn på rommet mitt. De forklarte kort at de tok med seg mine to barn som følger etter reaksjonen. Det hele raste rundt meg. På få minutter gikk gleden over i å bli en bunnløs sorg. Mange spørsmål men ingen svar.

Jeg måtte bære ut en stelleveske og en tom bilstol ut fra barselavdelingen St. Olavs noen timer etterpå. På bilturen hjem til Rissa sa jeg ikke ett ord. Spørsmål svirret rundt i hodet mitt. Tårene rant. Da jeg kom til Rissa møtte jeg barnefar hjemme til min mor. Vi kjørte hjem til boligen vår. Jeg klarte knapt å gå inn døren. Det første som møter meg er Even Tobias barnevogn på kjøkkengulvet, ferdig oppredd. Jeg fortsetter til stua, der står vuggen klar til bruk, lekekassen, lekematte og babygym.

Jeg klarte ikke å bruke hovedbadet den kvelden, for der hadde jeg stellebordet. Det var ingen barn å stelle den kvelden. Ingen barn som skulle legge seg. Ingen Maja Sofie som skulle ha nattasang fra mamma før hun sovnet. Det var et mareritt å legge seg den kvelden. Maja Sofie hadde fått nyoppusset rom to uker før jeg dro til sykehuset for å føde Even Tobias. Da jeg kom inn på soverommet vårt sto Even Tobias sin seng ved siden av vår. Smerten, lengselen og tomheten som gikk igjennom meg når jeg så barnesengen ved siden av vår seng kan ikke engang beskrives”

Følte uretten til Fosen Barneverntjeneste

Dette er historien til en mor som fikk barna sine revet ut av sine armer. Som fikk hele sitt liv snudd på hodet og fikk føle uretten til Fosen Barneverntjeneste på kroppen.

Andrea var bare 24 år da dette skjedde og hadde fra før en datter på nesten 13 måneder.

Ut ifra usanne påstander og et forsøk på å ødelegge en mor, var det eneste Fosen Barnevernstjeneste klarte å oppnå og møte en mor og hennes familie som aldri gir opp. En mor som blir sterkere for vært slag hun må kjempe seg gjennom. En mor som fortsetter å kjempe mot den uretten hun er utsatt for, skriver hun til Fosenavisa.

Gjør som snart 4300 andre: Følg Fosenavisa på Facebook

Fosen Barnevernstjeneste kom med akutt-vedtaket allerede dagen etter. De begrunnet sitt vedtak i at mor ikke var i stand til å ta vare på sine to barn og ikke evnet og skjerme dem for sitt ukontrollerbare sinne. De mente også at mor var psykisk ustabil. Dette gjorde at mor ikke var i stand til å se barnas behov, i følge Fosen Barnevernstjeneste. Andrea var ikke enig i disse påstandene som Fosen Barnevernstjeneste kom med mot henne. Hennes familie skjønte heller ikke noe av disse påstandene. Dette var noe de aldri hadde sett tegn til hos Andrea

Familien beskriver Andrea som familiekjær. Hun er tålmodig, glad og sprudlende. I Maja Sofie sitt første leveår satte hun alltid datteren sin foran alt, og gjorde alt for at hun skulle ha alt hun trengte og skulle blitt møtt på alle sine behov. Andrea har alltid vært en omsorgsfull person med mye medfølelse og empati. Andrea stiller alltid opp for sine nærmeste og hun gjør alt for at andre skal ha det bra.

Andrea sin eldste bror opplevde i starten av januar 2016 at sønnen fikk ondartet hjernesvulst. Han vet rett og slett ikke hvordan de skulle kommet seg igjennom prosessen uten sin søster. Fra dag en så har Andrea vært til stede og støttet dem. Hun bodde på sykehuset de første 3 månedene og har siden vært inn og ut sammen med dem. Han beskriver sin søster som støttende og kjærlig, og hun har ofret sin egen hverdag for å hjelpe og støtte. Han sier videre at det er ingen andre han er tryggere på å la passe sine to sønner. Han er ikke i tvil om at de får den omsorgen de trenger. Guttene forguder også sin tante.

I en anmodning om opplysninger fra Nidaros DPS står det skrevet:

”Pasienten har hele tiden vært opptatt av å få tilbake omsorgen for barna og har under hele behandlingsforløpet blitt vurdert til å være i stabil psykisk tilstand. Det har under samtalene ikke kommet frem tegn til psykotiske symptomer. Undertegnede har ut i fra kliniske observasjoner ingen mistanke om at det foreligger en psykosediagnose”

Behandlingen begynte i januar 2015, tre måneder etter at Barnevernet hentet barna. Andrea valgte selv å søke hjelp hos psykiater for å motbevise de usanne påstandene Fosen Barnevernstjeneste kom med mot henne.

Sommeren 2016 søkte familien om et ekstra utvidet samvær i forbindelse med at Andrea sitt minste tantebarn Isak fikk påvist en ondartet hjernesvulst. Dette var noe familien fikk avslag på med beskjed om at Maja Sofie og Even Tobias ikke hadde noe behov for å få møte sin biologiske familie. Men at det derimot var ett behov familien hadde.

I januar 2017 kommer sjokkbeskjeden familien hadde fryktet, men håpet aldri ville komme. Kreften hadde tatt overhånd på Isak. Familien kommer på nytt med en forespørsel for muligheten for ekstra samvær, med bakgrunn i at de ikke vet hvor lenge Isak vil leve og at de mener det er viktig for Maja Sofie og Even Tobias å få møte sitt søskenbarn. De får nok en gang avslag.

Begrunnelsen: Barna har ikke behov for å møte sin biologiske familie, det er familien som har dette behovet.

Basert på opplysninger som prosessfullmektig advokat Odd Hugo Palmer skriver i et brev for Fosen Barnevernstjeneste kommer det frem at det eldste barnet, Maja Sofie har reaksjoner før og etter samvær i forhold til treg mage og legger skylden på foreldrene for dette. De taes imidlertid ikke med i vurderingene at mageproblemer er ett arvelig problem fra Andreas farside. Det kommer også frem at Maja Sofie har adferds-forandringer og de kommer med påstander om at dette skyldes at Maja Sofie ikke skulle ønske å møte sine biologiske foreldre.

Når Maja Sofie kommer til samvær for å møte sine foreldre kommer hun løpende mot dem for å omfavne og gi klem. Hun er full av begeistring. Hun henvender seg svært lite til sine fosterforeldre under samvær og bruker tiden med sine foreldre og sin lillebror. Maja Sofie har ved flere anledninger sagt at hun er trist for hun vil være med mamma og pappa hjem. Hun reagerer når samværet går mot slutten og ønsker ikke å ta farvel.

Både Maja Sofie og Even Tobias koser seg når de er sammen med sine foreldre. De er trygge og søker oppmerksomhet fra sine foreldre. Fosen Barnevernstjeneste mener at spesielt Maja Sofie på 3,5 år tar på seg en maske når hun møter sine biologiske foreldre. Forskning viser at så små barn ikke vet å ta på seg en maske og at de reagerer etter hvordan de er blitt lært og påvirket av voksne.
Men her må man faktisk ta høyde for at Maja Sofie bodde hjemme til sine foreldre sitt første år og fikk stor tilknytning til dem. Maja Sofie ble akutt plassert samme dag som sin lillebror Even Tobias. Hun fikk aldri komme hjem mer. Fosen Barnevernstjeneste plasserte Maja Sofie i beredskapshjem nummer en. Den måneden begge barna ble flyttet i fosterhjem bodde Maja Sofie i tre forskjellige hjem. To beredskapshjem og fosterhjem. Det er naturlig at Maja Sofie er blitt utrygg i møte med mennesker og at hun er redd for å bli forlatt.

2 år og 5 måneder har gått siden Andrea fikk livet sitt snudd på hodet av Fosen Barnevernstjeneste. Hun har kjempet hele veien. Hun tapte første gang i rettsystemet i 2015 for at barnevernet ble trodd på sine usanne uttalelser. Da stoppet saken i at Høyesterett forkastet anket. Siden den gang har Andrea satt alt litt på vent. Fortsatt og gått til behandling hos psykiater ved Nidaros DPS for å motbevise påstandene om henne. Hun har også lært seg gjennom disse samtalene og bli mer reflektert. Hun startet å jobbe igjen og har jobbet med å få ferdig sin utdannelse som Helsefagarbeider slik at hun kan sikre seg jobb for barnas fremtid. Nå har hun endelig kommet i mål og venter bare på fagprøve dato. Andrea eier egen bolig i rolige omgivelser og har en god nok økonomi til å klare å forsørge sine to barn. Alt ligger til rette for at barna skal få det de trenger for å få dekt alle sine behov. Hun har en jobb som krever godt samarbeid, mye tålmodighet og god omsorg.

Fosen Barnevernstjeneste mener nå at barna har vært for lenge borte fra sine foreldre og at de vil ta skade av å bli flyttet tilbake. Men her må man også huske på det biologiske prinsippet og den tilknytning som barna har til sine foreldre.

Den 21. og 22. mars kommer saken opp i Fylkesnemnda i Trondheim. Da krever Andrea tilbakeføring av sine barn. Andrea selv tror at hun må en runde til i Fosen Tingrett før hun kommer i mål. Dette på bakgrunn av 9/10 saker som kommer opp i Fylkesnemnda ikke kommer igjennom.

Del videre med venner: